«Nå blir det vår- og det gjør så godt! Det gir energi, ikke sant?» sa en klient i starten av en nylig tursamtale. Vedkommende pekte på den tørre asfalten og så forventningsfullt på meg. «Jo, det er utrolig deilig» sa jeg med ett smil- og mente det.

Og sånn kunne samtalen vår ha fortsatt. Om våren som varmer, nærer og gir energi. Våren som sprer glede og forventning, og som lokker en ut av vinterdvalen og hiet en kan gjemme seg i gjennom vinteren. Men den gjorde ikke det. Samtalen tok en annen retning. Den dreide seg i retning av tristheten, ensomheten, sårheten og selvforakten. «Jeg har jo så mye å være takknemlig for, så mye å glede meg over, og likevel gråter jeg. Jeg forstår det ikke!» «Nei…» sa jeg. «Det er ikke så lett å skjønne…». «Men det er noe med høytidene som forsterker det…», sa klienten. «Ja…» sa jeg. Sammen prøvde vi å forstå, snu hver stein- de runde, harde, myke og kantete- for å finne svar og forstå sammenhengene. Og sammen ble vi litt klokere. «Ååå, nå føler jeg meg mye lettere! Det gjorde faktisk godt å gråte litt i dag.»